1. juni markerte vi tiårsjubileum for innføringen av røykeloven. Drivkraften bak vedtaket var daværende helseminister Dagfinn Høybråten i Bondevik II-regjeringen. Etter stormende protester fra mange hold, ble lovendringen likevel iverksatt.
Målet var å beskytte arbeidstakere, elever, kunder og alle andre som befinner seg i det offentlig rom. I tillegg ville loven sende signaler til innbyggerne om hva som er uønsket og uheldig atferd. Dette preventive tiltaket for å styrke folkehelsen har endret både handlingsmønster og holdninger i befolkningen. Siden loven trådte i kraft en junidag i 2004 har vi kunnet oppholde oss i allmennhetens lokaler uten å bli utsatt for skadelig tobakksrøyk.
Oppslutningen rundt den til tider kontroversielle bestemmelsen har økt markant med årene. I 2014 ser de fleste nordmenn hvilke fordeler røykeloven førte med seg, både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Erfaringen er at slike restriksjoner fra myndighetene kan skape større frihet og beskyttelse for individet. Det er i dag utenkelig at den ene borgers tobakksbruk skal tillates på bekostning av den andres helse.
Er deler av denne tankegangen overførbar til alkoholpolitikken?
Alkoholens skadevirkninger
Alkohol spiller en fremtredende rolle i mange sosiale sammenhenger og mange opplever det å drikke alkohol som en inngangsbillett til det sosiale liv. For mennesker som av ulike årsaker ikke ønsker å drikke alkohol, vil disse normene og forventningene virke ekskluderende. Denne problemstillingen vil man blant annet møte i studentmiljøer, organisasjoner, møter, konferanser og på arbeidsplasser, i tillegg til i mer private sammenkomster.
Alkoholkonsumet i Norge er økende. Stadig flere innbyggere risikerer å pådra seg sosiale, psykiske og fysiske skader som følge av for stort inntak. Unge mennesker som utvikler rusproblemer er blant de negative virkningene av en friere drikkekultur. Man kan ofte trekke linjer mellom alkoholbruk og psykiske lidelser, selvmord, dårlige mellommenneskelige relasjoner og vansker i skole- og jobbsammenheng. Alkohol er også en vanlig inngangsport til andre rusmidler.
Mange fagmiljøer og forskere har påpekt at alkohol har store negative konsekvenser i samfunnet. De senere år har mediedekning i ferier og høytider vært opptatt av problematikk i familier grunnet drikking. Rusmiddelbruken går særlig utover barn og mindreårige. Vi vet også at alkoholmisbruk ofte er direkte årsak til kriminalitet og dødsfall. Årlig rapporteres det om flere tusen tilfeller av promillekjøring. Vinningsforbrytelser, voldtekter og voldsbruk er andre mørke sider av statistikken.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mer utfordrende enn røykeloven
Alkoholdebatten er mer sammensatt enn diskusjonen rundt tobakksrøyk, men spørsmålsstillingene om hvordan myndighetene bør regulere politikken har mye til felles. På den ene siden argumenteres det for valgfrihet, næringsinteresser, fravær av detaljstyring og sikring av forbrukerinteresser som god tilgjengelighet og lave avgifter. Dette er regjeringens begrunnelse for å utvide åpningstidene i Vinmonopolet og kvoten i taxfree-salget.
På den andre siden finner vi hensynet til risikoutsatte grupper, beskyttelse av mindreårige og ønsket om å redusere helsemessige og sosiale skader. Det har blitt tatt til orde at regjeringen opptrer uforsvarlig dersom de endrer reklameforbudet og åpner opp for mer salg.
Strengere alkoholpolitikk vil, i likhet med røykeloven, endre hverdagen for mange nordmenn. En preventiv alkohollov viser solidaritet og fører til lettelse for de som sliter med alkoholproblemer eller som har andre vanskeligheter knyttet til rusmiddelet. Ytterligere begrensninger i skjenkebevillinger, åpningstider i monopolutsalg og tilgang i dagligvareforretninger vil ha sine virkninger, men disse tiltakene vil sikkert møte motstand i folkeopinionen.
Ut av offentlige arrangement?
Endringer i lov og praksis som derimot kan oppnå større konsensus i Stortinget og befolkningen for øvrig, er innskrenkninger i alkoholbruk i offentlige arrangement. Slike endringer reduserer ikke først og fremst utfordringer knyttet til helgefyll, men fjerner problemstillinger rundt tilstelninger i forvaltningen og i deler av kulturlivet, idretten og organisasjons- og arbeidslivet.
Både kommuner, fylker og staten bruker skattepenger til innkjøp av alkohol til ulike anledninger. Men er det statens rolle å finansiere sterkere drikke i slike sammenkomster? Er det kontroversielt å stille spørsmål ved hvorfor bl.a. helsepersonell som daglig møter pasienter med alkoholrelaterte problemer blir servert øl og vin på konferanser og tilstelninger? Burde ikke offentlige aktører gå foran som eksempel på at det er fullt mulig å gjennomføre gode rusfrie arrangement?
Mange vil nok være uenige i dette. Tanken om å fornye deler av alkohollovgivningen er likevel interessant når man diskuterer hvorvidt alkoholservering i offentlig regi er forenlig med god folkehelse og hensynet til de som faller utenfor. I stedet for å liberalisere lovgivningen burde regjeringen ta lærdom av effektene ved røykeloven.
